Fortellingen om bobilturen er skrevet av frilansjournalist Inger Anita Merkesdal, for Bobilverden.no
Vi var tre som reiste, han, hun og ei på 15. Med på lasset var sykler, fiskestenger, oppblåsbart fortelt og oppblåsbar båt. Alle liker road-trips med aktivitet undervegs, men han var den eneste med skikkelig bobilerfaring. Ruten ble valgt delvis ut fra ønsket om private besøk. Derfor Grimstad, Sandefjord, Skjolden, Måløy og Bergen, så ble det spedt på med stopp for opplevelser og aktivitet undervegs.
Gågata i Grimstad er virkelig verdt et besøk. Christian Espegren i butikken Øystein Pettersen med skrinet med det rare i – eller tversoversløyfene fra Mormora til Mauritz for å være helt korrekt. Dagen lang var det et frodig folkeliv i sentrum.
Sommerbyer i sommersol
Grimstad tok imot oss med sol og åpne armer. Sørlandet er Syden i år, og det er tidvis rift om bobilplassene. Vi var på privat besøk, så det opplevde vi ikke. Men altså; vi nøt frokostkaffe på Bystranda, samt god mat og drikke. Vi handlet i, og ruslet gjennom, sentrumsgater som er så idylliske de like gjerne kunne vært kulisser. Også i Sandefjord parkerte vi privat. Området er sykkelvennlig og ren idyll, byr på bademuligheter og byvandringer. Tønsberg, Norges eldste by, ligger i sykkelavstand.
Sykkeltur til vingården
Når ett av målene med bobilferien er å bli bedre kjent med hjemlandet, er Telemark selvsagt. Valget ble velorganiserte Telemark Kanalcamping, like ved Lunde sluse. Der sov og spiste vi godt. Lunde Slusekro bød på gledelig god mat og topp service, selv i travle tider, men sanitæranlegget på kanalcampingen kan godt forbedres snart.
Vår ti-på-topp i Telemark? Sykkelturen til Gvarv. Vi minnes strålende solskinn, et landskap selv blaserte norskinger kan miste pusten av og en vingård som overrasket.
Dette hadde vi ikke ventet å finne, da vi landet på innenlands bobiltur i år. Vingården Lerkekåsa drives av et usedvanlig hyggelig par. Besøket der ble ett av flere høydepunkt på bobilturen. Alternativet til en natt i bobil er å sove i ei vintønne på Gvarv. Men da må du være tidlig ute, disse sengene er det rift om!
Vær spontan
De endelige målene med turen var privatbesøk i Skjolden og Måløy, på veien var planen fottur til Buerbreen ved Odda. Men værmeldingen var elendig, og etter tre dager med sykkelturer fristet det ikke å utsette slitne lårmuskler og kropper for fjelltur i regn. Den strakeste vegen til Skjolden var rett opp og vest. Geilo ligger halvvegs. Vi kjørte opp på om lag fire timer, og fikk en behagelig hviledag. Er ikke dette nettopp en av de fantastiske åpningene bobilturen gir deg? Å være spontan, å finne bedre løsninger undervegs?
Campingen på Geilo kan virkelig anbefales.
Geilo Hytter og Camping ligger egentlig i et vegkryss, men det er helt greit. Den er ikke stor, men har fine, godt merkede og store nok oppstillingsplasser og et nytt og fint sanitæranlegg. Dette er avgjort et sted vi med glede kan anbefale. Vertskapet var oppmerksomt og vennlig, og stemningen behagelig. Like ved ligger fabrikkutsalget til familiebedriften Brødrene Øyo, som har laget verktøy, økser, kniver, kjøkkenutstyr og gaveartikler i over 130 år. Vi returnerte til bobilen med nyinnkjøpte gaver, en sårt tiltrengt fiskekniv og nye gode minner.
Ubeskrivelig vakre Skjolden
Skjolden ligger innerst i Norges lengste og dypeste fjord, Sognefjorden. Veien gikk i plaskregn over fjellene, en veldig kontrast til det blide Sørland. Vest-Norge handler i hovedsak om fjorder og fjell, og varierende vær. Vi fikk i bøtter og lass av alt i Skjolden. Bilen ble parkert på Nymo Hytter og Camping. Et ubeskrivelig vakkert sted, hvor vi sto helt nede ved vannet. Campingplassen har ikke oppmerking for bobiler, og en parkerer på gress. Dette ser ut som et sted hvor en kan komme til å kjøre seg fast etter mye nedbør. Nå var bakken sleip, men hjulene fikk fast grep på første forsøk da vi skulle kjøre videre.
I Skjolden kom endelig båten på vannet. Også i Skjolden er naturen en unik opplevelse, for øvrig gav bygda oss tre overraskelser:
1: Bading i ferskvann i fjorden. Ja, brakkvann er ikke et ukjent begrep. Men når to flomstore breelver kommer ut der innerst i fjorden, var det ikke antydning til salt i vannet ved brygga til Skjolden Hotel. Morsomt – og iskaldt!
2: Bordeaux og burger. Skjolden Hotel har et spennende kjøkken, med erfarne kokker som våger å by på overraskelser. Råvarene kommer i størst mulig grad fra lokale produsenter. Her er også dyktige sommelierer, som i godt samarbeid med kokkene byr på uventede kombinasjoner. I hotellets restaurant kan du også nyte en tre-retters meny med hvileretter, som varierer fra dag til dag.
3: NRKs serie Sommerbilen hadde vi ikke fått med oss, før helikopteret sto på hotell-plenen. Da veien gikk videre vaiet flaggene på begge sider av vegen, og vi møtte spente barn og voksne langs fjorden. Det ble morsomt å se TV og steder en selv nettopp hadde vært. Vi tipper mange andre har opplevd det samme i sommer. Kudos til NRK for å hive seg rundt og lage et ferievennlig program fra hele landet.
Lær om breen
Det irrgrønne vannet i Skjolden, som kommer fra Jostedalsbreen – Europas største isbre på fastlandet, satt i minnet. På vegen mot Måløy ligger Norsk bremuseum. Når en kjører og en Googler kan turen fort by på uplanlagte stopp. Museet i Fjærland, i Sogndal kommune, ble etablert i 1991. Selvfølgelig hadde vi hørt om det – å besøke det ble en ny, flott opplevelse. Nytt av året er en panoramafilm om Jostedalsbreen og nasjonalparken. Den viser breen fra luften, på overflaten, inn i brefall og under isen. Filmen er flott, har tatt over tre år å lage og vises på et sammenhengende buet lerret som er 21 meter bredt og 4,2 meter høyt. Dette er en opplevelse i seg selv. Er du i nærheten –så stopp på Norsk bremuseum, sier vi bare.
Bremuseet i Fjærland er vel verdt et besøk. Fra den fruktbare morenesletten er det utsikt rett til bre-heimen. Bobilturen i bre-Norge er en opplevelse i hvitt, vann og grønt! Motivet er fra Høyheimsvik i Vestland fylke. Etter besøket på Norsk bremuseum i Fjærland var det enda kjekkere å få se Jostedalsbreen på nært hold.
Trengsel i skyliften
Loen har i alle år trukket til seg turister, nå, med skyliften i tillegg, ble bygda et naturlig neste stopp. Lo-Vik Camping er enda et sted som bærer preg av å ha blitt bygget for hytteutleie og telt, og så har campingvogner og bobiler kommet til i etterkant. Sanitæranlegget så ut til å være fra nitten-pil-og-bue, men er rikelig stort, rent og ryddig. Vi savnet oppmerkinger og grus å stå på, men fikk likevel en ny fin bobilnatt. Skyliften? Jo da, den imponerer plenty, men var propp full av folk. Med faren for covid-19 utbrudd var det ugreit.
Vågsøy: Helt rått!
Halvannen uke etter avreise nådde vi turens nordligste stopp – Måløy. Fordi vi ønsket gåavstand til butikker og spisested, valgte vi å parkere i sentrum. Ved den kommunale gjestehavna, midt i byen, er en helt ok oppstillingsplass for bobiler. For kr 200 per natt får du tilgang til gode dusjer, toalett, vaskemaskin og tørketrommel. Der var endatil en enkel lekeplass for de minste.
Vi hadde satt av to døgn til bobilbesøket. Det burde vært to uker. På forhånd hadde vi lest oss opp, blant annet på kommunens hjemmeside – men på ingen måte var vi forberedt på Vågsøy og Måløy, som er ubeskrivelig vakker, værbitt og variert. Med Stadt som nær nabo er dette nesten så langt vest som du kan komme i Norge. Øya har et utfordrende terreng, og en vanvittig kyst.
Kannesteinen er blant de mest kjente motivene fra Vågsøy, men kommunen rommer så utrolig mye mer! Måløy har perler å by på, og kan legge inn litt mer innsats for å gjøre de kjent… Men uansett hvor vi var ble vi møtt av en nydelig gjestfrihet og serviceinnstilling. Jippi sier vi bare. Joda – i Måløy er vi kommet til en av landets virkelig viktige havner og fiskerisamfunn.
Solskinn i Bergen
I underkant av seks timer tok turen fra Måløy til Bergen. Inntrykkene sto igjen i kø, men etter Vågsøy var vi så fulle av opplevelser, at det var greit å være på hjemveg igjen. Skikkelig oppholdsvær hadde vi ikke hatt på ei uke. Bergen tok i mot oss med strålende solskinn og sommervarme.
Planen var å stå en natt ved Bergenshallen, som kommunen selv presenterer som det mest praktiske alternativet for bobilgjester. Etter to netter på en kommunal parkeringsplass ønsket vi vegetasjon og mer ro. Skogtun Motell og camping ligger på en vestvendt kolle ut mot havet på Sotra. Servicebygget er nytt, rent og pent, men med litt lite kapasitet. Og igjen… for en natur dette landet har å by på. Reis og se, sier vi bare!
Dagen etter kjørte vi innom Bergenshallen. Den er megasentral og avgjort praktisk, om du får plass.
Turens eneste nedtur
Reisens siste stopp var ved Heimakånå i Nedstrand. Fjellformasjonen 357 meter over havet markedsføres som Nedstrands svar på Trolltunga. Dette ble av alle ting turens nedtur. Der er det i år åpnet ny turveg. Denne markedsføres som en opplevelse i seg selv, på kommunens hjemmeside. At en ønsker å legge til rette for trygg ferdsel forstår vi. Men dette minnet mest av alt om de fryktelige veiene som etableres for å frakte vindturbiner inn i fjellet. Vi er vel vant med stigninger, men denne var delvis ubehagelig å gå, den skjemmer naturen og var kjedelig. Hvis målet er å sikre flotte bilder til albumet (kommunens formulering) så kan du få det på toppen. Flotte motiv hadde vi allerede fått i to hele uker. For vår del vil vi si at med den naturen Tysvær har, så håper vi virkelig kommunen kan by på finere turer.
Konklusjon?
Vi har badet i havet og opplevd kritthvit sand. Vi har syklet i naturskjønne omgivelser – med innlagt stopp på en vingård på veien. Vi har nytt god mat og drikke, ruslet i småbyer, hatt late timer i solen og fått flere uventede opplevelser. Temperaturen kunne vært høyere og været bedre på deler av reisen, men ut over det – så ble bobilturen magisk sommeren 2020.
